Jeg hadde akkurat begynt å få beina under meg. Etter 3år i separasjon, var jeg endelig klar for å gå videre. Selv om sorgen enda satt i meg, våget jeg meg ut på dypt vann. Jeg traff han på nettet. Han svarte ganske raskt, og spurte om han kunne treffe meg. Jeg syns det var litt skummelt først, men jeg gikk med på det.
Han virket innadvent og svarte knapt. Jeg husker de første gangene, likte jeg han ikke. Det var noe med den lille stemmen. Jeg fortrengte den. Sa til meg selv at jeg var paranoid, siden ekteskapet gikk fløyten, så trengte ikke antennene å funke enda. Så vi ble et par etterhvert.
Han var så fin, tok godt vare på meg og datteren min når vi var på besøk i helgene. Vi passerte første året, gikk ganske smertefritt. Det var først når jeg snakket om å flytte sammen, og jeg begynte å stille krav, at problemene kom. Han skulle ikke flytte på seg, jeg måtte forstå det. Selv om jeg brukte mye bensin og måtte dra med meg jenta mi flere mil hver vei, jeg drev egen jobb, ho begynte på skolen.. Han var urokkelig. Når vi så på hus sammen, var det langt inne på heia. Helst langt unna folk.
Likte ikke at jeg startet å trene
Jeg begynte å trene. Det var heller ikke bra. Da kunne jeg bli for tynn! Hva hvis han ikke likte det, sa han. Og han likte heller ikke at jeg sang i koret. Dette hadde jeg gjort siden jeg var fire år. Jeg var forelsket i dirigenten, den gang, var jeg så dum å si til han. Siden jeg smilte sånn når jeg så på han. Himmel og hav å mye dritt jeg fikk for det.
Han sa også til meg, jeg trenger sex, får jeg det ikke, tar jeg det. Jeg ble helt sjokkert og spurte, hva han mente med det? Skal du ta meg med makt hvis jeg ikke har lyst ? Han bare lo det vekk, og gikk. Det var først når han sto og brølte til meg over hodet på jenta mi at jeg tok affære. Han hadde ikke tid å vente på meg heller, jeg leita etter en adresse, skulle sende noe til hans mor. Ut døra var han. Jeg husker jeg kikket på jenta mi og sa, vet du hva ? Nå drar vi hjem, og vi skal aldri tilbake.
Jeg hadde angst for at han ville gå lengre over streken. Jeg var redd for han på slutten. Jeg kunne reagere på smålyder, bli skikkelig paranoid. Så å gå ut den døra var det lureste jeg gjorde. Idag er jeg sammen med verdens snilleste mann. Ikke trenger jeg være redd for å gå i krigen, eller bli skjelt ut for noe jeg har gjort på feil måte. …
LES OGSÅ:
Når ingen forstår og ingen tar parti
Han ber henne skrive sitt eget selvmordsbrev
Hvorfor psykopaten ikke forstår seg selv
10 gode råd – hvordan bryte med psykopaten
—–
Besøk også våre Facebooksider.
Hva tenker du om denne historien? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!
Klikk helt nederst på «Leave a reply». NB! Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre.
Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info – Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.
Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!
Comment here