Brudd med en psykopat

Hvorfor savner jeg psykopaten?

Jeg hater han men savner han

Jeg fikk en PM fra en kvinne som hadde et ønske om et spesifikt tema i en tekst. Jeg vil sitere et utdrag fra meldingen; «Jeg kjenner fortsatt etter flere år at det dukker opp en enorm sorg over meg selv, den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten som arter seg som traumer i kroppen. Denne prosessen kommer og går. Det starter gjerne med at jeg kjenner meg forferdelig sårbar og skjør. Jeg blir tung i kroppen og klarer knapt å bære meg selv. Da er sofaen en kjær venn. I denne prosessen kommer også gråteanfall, det er som alle sluser åpner seg. Gråten når meg langt og dypt inn i sjelen, ja helt til bunnen inne i meg. Når alle tårene er grått, kjenner jeg meg forferdelig skjør. Det er som om jeg må pakke meg selv inn i bomull.»

Jeg synes dette er en meget fin beskrivelse av hvordan ikke bare denne kvinnen, men mange har det – i lang tid etter bruddet med psykopaten. Null Kontakt (NK) er innført for lenge siden, psykopaten er sågar blitt et fjernt og diffust minne, likevel blir man overveldet og overmannet av denne opplevelsen av sorg og motløshet, som aldri skjedde før psykopaten.

Hva er det egentlig som skjer?

Siden denne meldingen dumpet ned i min innboks, så har jeg spekulert over dette spørsmålet. Jeg husker at jeg selv to år etter jeg sist så psykopaten, fortsatt kunne gråte over hele seansen.

To år er lang tid, likevel kan sørgmodigheten ha et grep om vår sinnstilstand og vårt humør i mye lenger tid enn det.

Livet har gått videre. Hverdagen er tilbake for lengst. Vi murer oss ikke lenger inne, og har gjenopptatt våre sosiale liv. Psykopatens makt over oss er blitt merkbart både løsere og mer håndterlig. Likevel klarer vi ikke å gi helt slipp.

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen ærlige bok om livet med psykopaten. Hun er den første som står frem i en bok under fullt navn og forteller ALT. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 299,- Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Her er tingen vi må klappe oss selv på skulderen for; jeg er overbevist om at mange mennesker tok sitt eget liv i fortvilelsen over psykopatens maktspill. I tillegg til at det er den verst tenkelige utgang, så er det også psykopatens våte drøm. At han/hun kan bety så mye for noen at de er villige til å dø for ham/henne, er den ultimate narsissistiske forsyning.

Derfor skal vi si til oss selv at alt vi gjør for å komme oss videre, som ikke innebærer selvmord, er en seier. 

Det betyr at selv om vi føler oss tynget og ubrukelige enkelte dager, så har vi vunnet både over psykopaten og over vår egen undergang. Psykopaten klarte ikke å knuse oss. Vi er fortsatt på denne kloden. Vi fungerer – til og med uten kontakt med psykopaten. Jeg tror ikke ofre er klar over hvor stolte de kan være av denne bragden, den er enorm.

Ingen dårlig samvittighet

Derfor skal vi ikke ha dårlig samvittighet eller føle oss verdiløse bare fordi vi fortsatt har enkelte tunge dager hvor tiltaksløshet og sorg overmanner oss, selv om det har gått flere år siden bruddet. Tenk på at vi fortsatt er her, mange er ikke så heldige.

Jeg tror sinnet er der i lang tid, selv om det etter noen år forandrer karakter og oppleves som sorg. Som kvinnen skrev i sin melding til meg «den usle og uverdige behandlingen jeg fikk av psykopaten, som arter seg som traumer i kroppen». Man har så inderlig lyst til å gjenopprette den tapte verdigheten. Til å ta igjen for den uverdige behandlingen.

Når den initiale hevnlysten har lagt seg, så tror jeg aksepten av at man aldri vil få noen gjenoppreisning oppleves og føles som sorg. Men det er slik det må bli. Når vi endelig har akseptert at vi aldri får noen ektefølt anger av psykopaten så svinner hevnlysten, men vi må leve videre med sorgen over uretten.

Kampen mot bitterheten

I begynnelsen er det en daglig kamp å kjempe med bitterheten. Senere blir det en «av og til» kamp. Det hjelper ikke å ta en engangsavgjørelse om at «psykopaten ikke skal få lov til å ødelegge mer i mitt liv».

Neste dag står vi opp, like sorgtunge. Vår fasthet og besluttsomhet fra dagen før er forsvunnet som dugg for solen.  Avgjørelsen må derfor tas hver dag. Fornedrelsen går ikke over på et blunk, fra den ene dagen til den andre. Det er en prosess. Etterhvert er man sorgtung bare hver tredje dag, så bare en dag i uka. Man merker at man klarer å fokusere på andre ting enn psykopaten i stadig lengre perioder. Men om det noengang går helt bort? Neppe.

Det er to ting man må akseptere for i det hele tatt å kunne fungere. 1) Psykopaten er en psykopat, han/hun vil aldri bli noe annet. 2) sorgen kommer til å være en følgesvenn resten av livet.

Det magiske ordet er altså aksept.

Det fine med aksept er at det krever ingen tilgivelse. Du trenger ikke å tilgi psykopaten for å gå videre. Du trenger heller ikke at han/hun ber om tilgivelse. Når du aksepterer, så spiller det ingen rolle hvem som fikk det siste ordet, hvem som forlot relasjonen først, eller om du fikk utført «drømmehevnen». Aksept betyr at du forstår at du ikke kan forandre på noe. Etterhvert betyr det også at du ikke vil forandre på noe.

VENDEPUNKT 

INGUNN NORHEIM

Mange år i et forhold preget av psykisk vold og mobbing var nær ved å knekke Ingunn. Men hun maktet å bryte ut og vil nå hjelpe andre i samme situasjon. Les om hennes opplevelser i sitt destruktive forholdet og hvordan hun klarte å frigjøre seg og starte på nytt!


Forlagshuset Vest sender deg boken direkte. Pris kr. 298,- Du betaler når du får boken.


  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse

Det har derfor liten hensikt å anstrenge seg for å bli ferdig med psykopaten. Vi må tolerere at han/hun innimellom sitter på skulderen vår. Av og til er han/hun psykopaten som devaluerer oss, som hvisker oss i øret hvor verdiløse vi er. Av og til er han/hun personen vi elsket dypere enn noe annet menneske vi før eller siden har møtt. Å forsøke å riste psykopaten av skulderen vil bare gjøre vondt verre. Vi vil da bli dobbelt så fortvilet og håpløse når han/hun plutselig sitter der igjen.

Hånlatter

Vi kan nesten høre den hånlige latteren, der miniatyrversjonen av psykopaten sitter og dingler med føttene. Mitt råd? La psykopaten sitte der. La den lille minipsykopaten på skulderen hviske til han/hun blir blå. Ikke bruk mer energi på å riste ham/henne av. La heller budskapet gå inn det ene øret, og ut det andre.

Hvor mye energi bør vi bruke på å forstå og bekjempe sorgen? Sorgen er sammensatt. Det er angst involvert. Det er sinne involvert. Det er skam involvert. Det er traumebånd/psykopatisk bånd involvert.

Men til syvende og sist, hva hjelper det oss å vite alt dette?

Søk hjelp

Oppsøk profesjonell hjelp hvis det lindrer og du trenger bistand for å sortere i alle følelsene. Men ikke tro at å ha omfattende kunnskap om hva som skjer med deg kommer til å fjerne sorgen med et pennestrøk. Det er derfor en individuell vurderingssak hvor mye tid man skal bruke på å tilegne seg kunnskap og informasjon om emnet. Før eller siden må man kikke opp fra denne bloggen, fra bøker, fra nettforum og ta fatt på hverdagen igjen.

Aksepter at du ikke forstår alt. Du har likevel forstått mer enn de fleste. Du har avslørt psykopaten. 

La derfor sorgen bli en følgesvenn.

De tyngste dagene kan vi «pakke oss selv inn i bomull» som kvinnen i meldingen beskriver. Bruk disse dagene som en unnskyldning til å verne deg selv og skjemme deg bort. Hold deg inne. Kjøp noe ekstra godt i butikken. Hent favoritteppet og finn en god bok. Tenn et lys, lag en kopp te.

Aktiviser deg fysisk hvis det er hva som beroliger deg. Kanskje er du mann? Skru på bilen. Spill fotball. Det spiller ingen rolle hva du gjør, så lenge det får deg til å slappe av og du unngår krav den dagen. Frisørtimen du bare MÅ til? Vennen du har lovet å hjelpe med å male stua? Nei. Du MÅ faktisk ingenting. Ring og kanseller. Skal du egentlig på jobb? Gå på jobb hvis du kan. I mange tilfeller vil du ha godt av det. Men klarer du knapt å bære deg selv?

Ring deg syk. Få en legeerklæring hvis det er nødvendig. På slike skjøre dager fungerer du ikke på jobb uansett, og du kan faktisk ta skade av å presse deg selv. Du er ikke lat eller ubrukelig, du er traumatisert. Poenget er at du etterhvert må bli kjent med deg selv såpass godt at du vet hvilke dager du KAN og BØR fungere, og hvilke dager det ikke engang er noen vits i å forsøke.

Huskeregler for når det har gått en stund, men du enkelte dager likevel kollapser;

  1. Det er ingenting i veien med deg, dette er normalt.
  2. Du lever og fungerer fint de fleste dager. Dette er en seier.
  3. Oppretthold streng Null Kontakt (NK)
  4. NK må vare livet ut. Å kontakte psykopaten – selv etter noen år – vil ikke lindre noe som helst men tvert imot gjøre skade.

Denne artikkelen er skrevet av forfatteren bak bloggen Psykopati og Kjærlighet som du finner her.

LES OGSÅ:

Hvordan psykopaten tar over ditt sinn

Psykopater kan slå følelser av og på

De skjulte narsissistene blant oss

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne historien? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for «Anonym». Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner! 

 

 

Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!
×
Redaksjonen Administrator
Psykopaten.info har siden 2014 vært norges ledende nettsted om psykopater, narsissister og andre med dyssosiale personlighetsforstyrrelser. Vårt mål er å støtte ofrene!

Comments (4)

  1. anonymious1

    Jeg har ennå ikke erfart hvordan en langtids psykopatfri tilværelse utarter seg..men jeg har kjent den frustrerende følelsen av å ha latt meg tråkkes på i den grad jeg gjorde.. Men å savne galningen , nei det er jeg 100% sikkert på at det kommer aldri noensinne til å streife mitt hode! Hva i helvete skulle jeg savnet han for? Det fristes å sammenligne å savne han med å savne egne eksrementer etter et do-besøk..rett og slett!

  2. Anonym

    Det er over 20 år siden mitt tiårige forhold til en ekstrem psykopat fikk en slutt. Jeg var 16 da jeg lot han ta kontroll over meg og mitt liv. Noe som utviklet seg til ikke bare psykisk kontroll, men også fysisk, med vold og seksuell vold mot min vilje. Kan ikke gå inn på detaljer om hva jeg jobbet med eller hvor vi bodde siden det var en liten plass og mange kjenner til mye av det som jeg ble utsatt for. I ettertid har han mange ganger forsøkt å ta kontakt, han til og med fridde til meg etter nk i 15 år. (meldingen startet med «jeg vet hvor du bor»…) Selvfølgelig for å se om han fremdeles hadde kontroll over meg.. Jeg hadde stålnerver og svarte ikke, byttet telefonnummer og flyttet til en annen plass.. Jeg kjenner fremdeles angsten stryke oppover ryggen når felles venner nevner han, og mange ganger har jeg lyst å flykte hals over hode når han nevnes. MEN… jeg har laget mine egne minner, der jeg som best jeg kan utelukker han fra hendelser, turer og andre viktige ting som faktisk også kan være gode minner fra den tiden… Jeg kan ikke viske ut 10 år av mitt liv, jobben jeg elsket, kjæledyra og gode venner som fremdeles er gode venner , på grunn av han.. da lar jeg jo han ha makt ennå, og det vil jeg ikke.. Så ja, av og til kjenner jeg sorgen, ikke fordi jeg savner han..men fordi han ødela så mye for meg og familien min. Fordi jeg skjemtes over å være så svak når alle ba meg forlate han, fordi jeg forsvarte handlingene hans, fordi jeg skjulte for familien min hvordan jeg ble behandlet og fordi jeg ikke var sterk/tøff nok til å ikke finne meg i alt og stå opp for meg selv. Men man kan få det bedre, med å ta inn over seg sorgen og se at det finnes et liv etterpå. Og ikke gå i samme fella gang på gang som jeg gjorde, «det man kjenner er det som føles trygt»… Få hjelp, snakk med familie og nære venner og gå videre..

  3. Kjære deg
    Etter å ha lese skildring av korleis du har det, tenkjer eg du treng hjelp. Starte med dobbeltime hjå fastlegen, og snakk åpent der. Be om å samtale hjå psykolog, eller andre innen psykisk helsevern. Ingen skal ha det slik uten å få hjelp. Ring legekontoret på mandag. Livet skal bli bedre!
    Alt godt til deg!

  4. AnonymHa

    Er på vei ut og har vært det en stund. Slitsomt. Mange års traume. Vanskelig å svelge det stygge han sier til meg nå, hverken alt det gode jeg har gjort disse årene eller jeg er verdt noe. Han sier stygge ting om meg som person, som kvinne, om helsa mi, om vennene mine, om livet mitt. En føler seg neste som litt i sjokk. År med en intens beiling, fysisk og psykisk behandling til at man behandles som søppel og ilegges all skyld. Og folk rundt som får feil historie ifht hendelser og brudd, og man får ikke forsvart seg. Skammen over å ha vært så sterk at man har spilt skuespill ovenfor alle slik at man aldri ville blitt trodd i ettertid alikevel. Jeg skal klare meg jeg men skjønner så godt de som går i kjelleren av dette. Skjønner ikke hvordan jeg kunna la ting gå så langt, la han si og gjøre så mye stygt mot meg. Hvorfor hoppe over løgnene og den digitale utroskapen? Hvorfor gikk jeg ikke når han var heltent, da hadde han hatt vondt og ikke fikk sitte og smile stygt til meg nå. Hvordan i all verden kan man være så glad i noen som oppfører seg slik mot en? Mye en ikke forstår og mye en må svelge. Håper bare minst mulig av dette følger meg videre i livet

Comment here

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.