I denne artikkelen kan du lese om narsissistisk raseri og psykopatens manglende evne til å reflektere over seg selv. Normale mennesker har et indre liv. Dette indre livet fylles med refleksjoner og minner, drømmer, håp og planer for fremtiden. Det fylles av vår identitet, og en visshet om at “jeg er meg”.
Spirituelle tilhengere kaller denne delen av oss for vår sjel. Fagfolk og terapeuter kaller den vårt “jeg” eller “ego” – den midterste delen av tre deler (id, jeg, over-jeg) som organiserer vår personlighet.
Dette indre livet – vår “kjerne” – gjør at vi kan se oss selv både innenfra og utenfra. Det hjelper oss å være selvkritiske når det er nødvendig, og selvhevdende når det er hensiktsmessig. Kort sagt regulerer det oss. Det hjelper oss å forstå hvor vi slutter og hvor andre begynner – vi flyter ikke over i hverandre. Og kanskje aller viktigst, det gjør at vi holder ut å være alene med oss selv i begrensete perioder, uten å bli skadelig ensomme.
Det er varierende hvor rikt indre liv mennesker har. Noen kjeder seg lettere enn andre. Noen er mer refleksive enn andre. Dette er likevel innenfor normalen.
En psykopat mangler et sterkt og trygt “jeg”. Mye tyder på at denne delen av personligheten faktisk er fullstendig fraværende hos mennesker med antisosiale personlighetsforstyrrelser. Den har ikke utviklet seg normalt, og blir istedet erstattet av et grandiost, selvforherligende og selvtjenende bilde av seg selv. Men det er en utilstrekkelig erstatning, som ikke klarer å gi psykopaten indre ro og trygghet. Det er rett og slett “tomt”.