Hver dag er en flukt, forteller hun i denne sterke historien. Noen ganger klarer hun å glede seg genuint over en god opplevelse og hun forsøker bevisst å fylle hver dag med gode opplevelser.

Så kommer fortiden kravlende inn i hodet, som et slags levende vesen, og skjærer av gleden. Akkurat som om hun ikke har lov til å glede meg.

Jeg har to ansikter.

Et som ser fremover, et som ser bakover. Bakover på en mor jeg ikke kunne redde og ikke kunne overtale til å skille seg. En mor som fremdeles lever i et mentalt fengsel. Hun har levd i dette fengselet i snart femti år. Hun er blitt slått i mange år uten at jeg har sett eller hørt noe som helst. Blåmerkene på armene hennes har hun forklart som bivirkninger av et legemiddel. Et par ganger har hun hvisket til meg i forbifarten, som om hun var redd for at faren min skulle høre det, «Han dyttet meg.» «Han slår meg.»

Truet med å drepe

Han har truet med å drepe henne, noe hun avslørte for meg en gang, men som er én av hundrevis av ting jeg har dissosiert fra hele livet. Han kaller henne «ei veik megge» og ser på kvinner som svake. I dagdrømmer seg jeg for meg mamma som lykkelig pensjonist i egen bolig mens hun strikker, syr, leser romaner av John Grisham og Camilla Läckberg, driver med PC-en sin, baker brød, stryker gardiner og steller i hjemme sitt, som hun elsker å gjøre.

Mamma er en intelligent og ressurssterk person, har bestandig vært driftig, en problemløser, men selvbildet hennes er ødelagt og hun er blitt en skygge av seg selv. Jeg kjenner ikke igjen moren min lenger.

Invadert

Far har invadert tankelivet hennes såpass at hun er blitt litt lik han. Hun speiler oppførselen hans og sier de samme nedlatende tingene han ville sagt. Jeg har sett ansiktet hennes mørkne mange ganger, akkurat som om hun har visnet bort og det er flyttet en annen person inn i henne. Jeg vet ikke om det er hat, sinne eller depresjon eller alle tre.

Ingen lykkelig slutt

Hun nærmer seg pensjonsalderen og jeg tror ikke hun kommer til å få en lykkelig avslutning på livet. Det er snart for sent for henne. Han har skytevåpen i hjemmet deres og er den eneste som kan koden til våpenskapet. Skytevåpnene er lovlige, derfor kan ikke politiet gjøre noe. Av og til ønsker jeg at jeg kunne dra tilbake og overnatte hos dem helt til far truer med å drepe meg igjen eller truer mamma, sånn at jeg kan kontakte politiet på samme tidspunkt. Gjør man ikke det, kan ikke politiet gjøre noe. Jeg var for redd alle de gangene det skjedde og jeg faktisk hadde muligheten. Den redselen man opplever når man er kuet av en psykopat er det ingen som forstår med mindre man selv har følt det på kroppen. Det er en redsel som sitter så dypt at man ikke er klar over en gang hva det er.

Slo henne

Det siste året før jeg brøt forbindelsen med både faren og moren min, hørte jeg henne gråte noen ganger om nettene, «Vær så snill, ikke slå meg.» De nettene hun ikke jobbet og sov ved siden av han. Hun betrodde til meg en gang at han slo henne så hardt en natt at tannprotesen hennes knakk. Etter 33 år med en monster-far som klarte å pakke hodet mitt inn i en stadig forvirrende, fornektende tåke, våknet jeg da han en kveld sendte meg et svart blikk og en nedlatende kommentar. Akkurat på et tidspunkt da jeg var sårbar og egentlig trengte det motsatte. Jeg sa til han at jeg skulle beholde daværende fastlege, selv om jeg hadde lyst til å skifte. Kanskje til en kvinnelig lege, og sa: «Jeg vil at han skal følge meg, følge behandlingsløpet mitt så jeg gjør det enklere for meg selv.» Far sa: «Ja, leie deg.»

Blikket hans skar gjennom tåken jeg hadde levd i Jeg ble sittende å stirre inn i det mørke ansiktet hans, lenge, uten å vise følelser. Overfor han hadde jeg lært meg å ikke vise nedstemthet eller sårbarhet. For da kom bestandig det svarte blikket. Hva var poenget med å forklare meg? Hvorfor trengte jeg å rettferdiggjøre den avgjørelsen overfor han? Var han ikke voksen nok til å tenke så langt selv? Tankene kvernet i hodet på meg den kvelden. Dette virket kjent. Blikket jeg så den kvelden hadde jeg ikke sett på lenge. Han tråkket på meg. Det var et overtramp. Typisk han. Å si noe fornedrende i øyeblikk jeg følte meg sårbar.

Forandrer seg aldri

Det var et mønster i dette. Hans væremåte. Han forandrer seg aldri. Den kvelden kom til å bli skjellsettende for fremtiden. Det lille stikket snudde livet på hodet. Jeg sov ikke den natten. I stedet lå jeg og tenkte på hvordan jeg skulle komme meg ut. Tidlig neste morgen flyktet jeg og har siden ikke truffet han. I flere år før denne hendelsen hadde jeg utviklet symptomer på post-traumatisk stresslidelse på grunn av en annen psykopat som utnyttet meg. Min far lot ikke være å minne meg på han i hytt og pine. Klarte han ikke la være? For meg, på det tidspunktet virket denne oppførselen tvangsnevrotisk, nesten som en slags besettelse. Jeg koblet det med at han var av natur pessimistisk, negativ og konstant depressiv. Det var den forklaringen moren min hadde servert meg bestandig.

Synd på han

Han «visste ikke bedre». Det var liksom synd på han for at han ikke klarte å være positiv. På grunn av hans angivelige depresjon, tenkte jeg at han hadde for vane å henge seg opp i negative saker, vonde minner, ting som brøt en ned, fordi han ikke kunne noe for det. Han snakket mye om døden Da han så at vi andre ble slitne av det, snakket han enda mer om døden. Døden, døden, døden. Jeg har sett gleden han får ut av dette glimtet i øynene hans kun et par ganger i løpet av livet. En sadist forkledd som en stakkarslig puslete mann som alle burde syns synd på og gi oppmerksomhet.

Nøt å plage

Den egentlige årsaken til at han bestandig var så opptatt av negative ting var ikke depresjon. Han nøt å plage oss. Han ville slite oss ut. En kveld han maste om noe imens jeg satt med pensumlitteratur og skrev på Mac-en min, ba jeg han slutte fordi jeg var opptatt. Jeg sa noe sånt som at han var slitsom. Da så jeg et glis jeg hadde sett oftere det siste året før jeg brøt kontakten med han. Øynene hans ble glassaktige, han smilte bredt og sa: «Jeg syns det er morsomt.»

Trusselen

Jeg stirret tilbake på han uten å røre en ansiktsmuskel, observerte uttrykket hans, studerte han. Sekundene ble lange. Plutselig falt gliset hans av og ansiktet hans ble svart. Det begynte å brenne inne der et sted. Jeg følte det på han. Han truet meg. Jeg begynte å kjenne på en frykt i brystet som jeg av vane hadde klart å skjule. Stirret jeg lenger på han nå, trodde jeg han kom til å reise seg og gjøre noe verre, så jeg skiftet fokus til det jeg holdt på med på Mac-en. Blikket hans boret seg inn i meg, søkte etter oppmerksomheten min imens jeg satt der og latet som ingenting. Spilte dum. Det var blitt en av mine måter å overleve på. Ignorere han, ikke uttrykke følelser. Late som jeg ikke hadde registrert trusselen eller aggresjonen. Den overlevelsesmekanismen har beskyttet meg flere ganger.

Viste man følelser forsvant de bare inn i noe svart. Viste du følelser var du veik. Nedstemt skulle man ikke være. Følelser skulle man ikke ha. Glad skulle man heller ikke være. Jeg og søsteren min er velsignet med latterens nådegave. Vi har skrattet oss gjennom livet, på tross av alt vi har gjennomgått. Både hun og jeg har f. eks hatt kjærester som var psykopater. Vi har alltid klart å finne noe og le av. Han sendte oss alltid misbilligende blikk da vi satt og lo sammen, noe vi gjorde bestandig da vi var sammen. Jeg koblet det med depresjonen hans, at han ikke evnet å glede seg over noe eller se noen lyspunkter, men det var bare en annen side av ondskapen hans.

Kverulering var jobben hans

Far tappet meg for energi, slet meg ut til jeg var på gråten flere ganger med masing, kverulering, klaging og syting. Jeg hadde nådd et punkt da jeg lurte på hvor han fikk all den energien fra til å mase sånn? Å mase og kverulere var på en måte jobben hans. Hvor fikk han drivkraften til å holde på sånn? Jo, han nøt å se oss frustrert og utslitt. Han fikk energi av det.

Slå henne!

Han oppfordret meg til å denge moren min en dag og det er av de få gangene jeg orket og turte å bli rasende på han. Mens moren min satt med krokete armer og jeg så omtrent bare det hvite i øynene hennes, klarte jeg å skjære gjennom den tykke tåken som fylte rommet og si: «Hva får du ut av å slå mamma?» «Glede,» freste han.

Misbrukt som barn

Så datt det ut av meg for aller første gang i hele mitt liv: «Du misbrukte meg som barn, du!» Han brølte: «Hør hva du får deg til å si! Du fortjente det.» Timene etter dette mørknet det for meg. Jeg dissosierte. Hjerne koblet ut og hverdagen fortsatte som om ingenting hadde skjedd. Minnene om denne hendelsen kom tilbake først mange måneder etterpå.

Jeg skyter

En dag på våren 2019 skulle jeg ned trappen til første etasje. Mitt soverom var i andre etasje. Jeg skulle hente noe å drikke da min far stakk hodet frem i bunnen av trappen og sa: «Kommer du ned nå, så skyter jeg deg.» En iskald, mørk vegg slo mot meg fra han og jeg følte meg lammet. Jeg stivnet, snudde og gikk raskt tilbake på rommet. Ca. 20 minutter senere våget jeg meg ned trappen. Hodet svømte. Inne på kjøkkenet sto han og stekte noe. Han snudde hodet. Jeg så et ansikt jeg aldri glemmer. Øynene hans var som glass, som to svarte plastikkuler, og han smilte fra øret til øre, som en klovn fra en skrekkfilm. Er det faren min?

Lekt med deg hele livet

Han sa: «Jeg har lekt med deg hele livet. Voldtatt deg. Og snart skal jeg ta livet av deg.» Så grep han tak i en kjøkkenkniv, kom stormende mot meg og sa: «Jeg tar deg med kniv.» Jeg frøs og så bare det klovneaktige gliset komme mot meg. Jeg snudde, ute av stand til å si noe som helst, og småløp opp trappen. «Går du? Du er veik,» bjeffet han. Etter noen trinn snudde jeg meg og så ansiktet hans. Han holdt kniven opp i været med den ene hånden og den andre hånden klar til å ta tak i meg. Jeg fortsatte opp trappen og han kom tassende etter. Jeg ble pakket inn i en slags svart teppe og ble nesten ubevegelig av redsel. Gangen opp trappen føltes som en evighet. Frykt gjorde kroppen min var tung og treg. Jeg trodde at nå skulle jeg dø.

Beistet skifter stemme

I det jeg lukket døra til rommet mitt hørte jeg fra trappen, «Jeg skal ikke gjøre det, jeg.» Han gikk han ned igjen. Det som skjedde etterpå er bare en grå masse i min hukommelse. Jeg må ha dissosiert eller vært i sjokk. Faren min var et dyr, et beist. Og når han blir dette beistet skifter han stemme. Ansiktet til en annen person siver ut gjennom den masken psykopaten går med. Timer etterpå var det som om ingenting hadde skjedd. Hjernen koblet fra. Far kommenterte det som hadde hendt, men jeg registrerte ikke ordrett hva han sa. Hodet mitt var en grøt, men jeg husker at han snakket med lav, truende stemme.

Han truet med å drepe meg

«Jeg skulle drept deg og dumpa deg,» bjeffet han til meg i bilen en dag. Han hadde tatt meg med ut for å handle noe og på vei tilbake til huset, sa han dette. Jeg hadde strøket på en eksamen og bestemt meg for å gå på et annet studium. Flashbacks, depresjon, angst og dårlig søvn hadde gjort det vanskelig for meg å prestere godt nok.

Kroppen var allerede tung av depresjon på grunn av en annen psykopat og trusselen slo meg som en vegg. «Jeg skal slå deg,» snerret han. Jeg begynte å gråte og pakket armene rundt meg i det jeg lente meg mot vinduet bort fra han. «Griner du? Du er veik,» bjeffet han igjen. Igjen kom den iskalde energien hans som pakket seg rundt meg og lammet meg. Det stakk. Det var som å bli blendet.

Tar deg når jeg kommer hjem

Etter noen minutter i blinde hørte jeg, «Jeg skal ta deg når vi kommer hjem.» På vei inn i huset, føyk han mot kottet i første etasjen for å ta ut et våpen fra våpenskapet. Han sa han skulle skyte meg og kalte meg noe sånt som «megge». Min mor befant seg tilfeldigvis der og stoppet han. Med jakken fortsatt på og sko på beina, sto jeg der og kopte på dem.

Ikke slå meg

Mor løftet armene litt i forsvarsstilling og sa, «Vær så snill, ikke slå meg.» Det var en av de få gangene jeg fikk noe hint om at han slår henne. Far dundret bort plutselig. Etter det svartnet det. Jeg kan ikke huske hva jeg foretok meg i timene etterpå, annet enn at på magisk vis fortsatte hverdagen som om ingenting hadde skjedd. Og på den måten har det svartnet utallige ganger opp gjennom hele livet.

Alltid meg det var noe galt med

Hukommelsen er full av hull, særlig barndommen og ungdomsårene. De hullene er alle de gangene han har tatt et jafs av sjelen min, men jeg følte alltid at det var min skyld. Jeg ble fortalt at det var meg det var noe galt med. Jeg jobber hver dag med å gå videre. Men jeg gråter aldri foran andre. Jeg kan aldri huske at noen har sett meg gråte. Jeg er kald. Beinhard. Viser ikke følelser. For da blir de følelsene rakket ned på. Sånn er jeg programmert. Det er det jeg har lært å forvente av alle. Jeg gråter bestandig alene. Og nå gråter jeg mer enn noen gang, over det jeg har vært utsatt for. Jeg venter på at politiet skal komme på døren og melde fra at faren min har drept henne. Samtidig fortsetter jeg å håpe at hun redder seg selv og får noen gode år før hun dør.  

LES OGSÅ:

Psykopat? Her er alle kjennetegnene.

Et studie av psykopatens hjerne og oppførsel

Psykopat eller narsissist? Her er forskjellen

Er psykopati arvelig?

—-