Hun er singel og lykkelig. Hun klarte å snu ryggen til psykopaten

Endelig kom jeg meg vekk – jeg er singel og lykkelig

LESERHISTORIE: Uansett hva jeg gjorde var jeg en idiot. Det var han det var synd på. Fra å være en snill mann som forstod meg, hadde fin jobb og var glad i dyr forandret han seg brått. Den unge jenta forteller hva hun opplevde og advarer andre.  Hun leste artikkelen “svar til en psykopat” og kjente seg igjen i historien. Begge var 23 år da de møttes. Les denne sterke leserhistorien og les hennes råd til deg i samme situasjon:

Det tok ikke mer enn tre uker etter at jeg traff denne sjarmerende sympatiske mannen før jeg reagerte på hans adferd. Jeg syntes han klaget litt vel mye, så jeg påpekte dette i en humoristisk tone. Han ble helt rar, og sprang i full fart fra meg. Jeg ble stående og lure – hva var det egentlig som skjedde? Men senere samme dag ble vi sammen igjen. Og han viste mer og mer av sitt sanne ansikt. Uansett hva jeg gjorde, var det galt. Han begynte etterhvert å heve stemmen og få utbrudd. Hver gang han var uenig, kjeftet han og kalle meg idiot. Alltid var det han det var synd på. Han var så stakkarslig – utseende deretter. Så ikke rart at ingen så hvordan han egentlig var – han så jo snill ut som et lam! Jeg var den store stygge ulven, og han kunne få sine venner til å gå imot meg. En gang ble jeg venn med en av hans venner. Men så, en dag, var denne vennen helt annerledes – han snakket til meg i en alvorlig tone og ba meg ta hensyn til min eks som sliter og ikke har det helt bra. Meg var det ikke noe synd på etter hans mening – jeg hadde ingenting å klage over. Etterhvert så alle naboene på meg med stygge blikk. Alle kjente jo han – den sosiale, hyggelige og blide. Men ingen så hva som foregikk på innsiden. Ved en anledning ble politiet tilkalt på grunn av husbråk… Han kunne håne og le av meg foran andre, og drite meg ut foran både sine egne og mine venner. En gang fortalte jeg han en hemmelighet som han senere avslørte på fest – som om det aldri har vært noe hemmelighet i det hele tatt. Enda jeg hadde bedt han om å ikke si det til noen. Å fortelle min hemmelighet gjorde at han følte seg stolt – og kunne få oppmerksomhet.

For han skulle absolutt ha oppmerksomhet hele tiden – om så det var fordi jeg kranglet med han eller protesterte, så fikk han viljen sin. Alle så jo på – og egentlig var det jo jeg som var kranglete og dreit meg ut? Han var bare full og kunne liksom ikke noe for de dumme tingene han gjorde…

Utdanning, nei. Det skulle han aldri ha – det var han for “stolt” til, han som jobbet i sin fars bedrift. Og det skulle ikke jeg tillate meg heller – for da hadde jo jeg blitt smartere enn han og fått en bedre betalt jobb enn han? Til tross for dette prøvde jeg å ta bachelor. Men han brøt meg såpass ned at jeg ikke hadde overskudd til å lese til eksamen. Til slutt fikk jeg problemer med å konsentrere meg, så jeg strøk i tre fag. Det tok meg to år å prøve å ta disse opp igjen.

Jeg forsøkte å gå fra han etter 2 år i lag. Men så var han jo sååå snill mens jeg var borte. Etter 3 måneder klarte han å sjarmere meg igjen og lure meg i sin felle. Gradvis ble ting verre og verre – og etter to år til var det verre enn det i utgangspunktet var da jeg hadde gått første gangen.

Han mente at jeg skulle snakke norsk med mine foreldre, og at språket mitt var “aggressivt” og fælt å høre på. Han stengte meg ute på julaften i 2 år på rad, og dro til sine foreldre hvor jeg ikke var velkommen før 1. eller 2.juledag. Jeg ba han i det minste om å overnatte hjemme på julaften. Men han brydde seg ikke om at jeg gikk til sengs alene og stod opp alene på 1.juledag, fordi “julefrokosten” hos hans foreldre var viktigst. Og der satt jeg, alene, på julaften. Den mest sårbare tiden på året, ikke bare fordi jeg er utlending og sliter med å “passe inn” i den norske jula fra før – men også fordi han som var min samboer, han som egentlig skulle bidra til et fellesskap, faktisk forsterket min følelse av ensomhet. Allerede første året begynte jeg å føle meg mindre verdt.

Forlot meg midt på natten

Han drakk seg full og kunne finne på å forlate meg ute i byen midt på natta. Og om han i det hele tatt kom hjem, var det på et tidspunkt han visste at jeg sov – da sørget han for å gjøre entre med mest mulig støy. Jeg våknet i panikk. Noen ganger lot jeg som at jeg sov for å ikke gi han oppmerksomhet – men da kunne han finne på å plage meg fysisk – riste, klype, dytte og/eller kreve sex, som forsåvidt var brå, monoton, rutinepreget og etter min mening helt uten hensyn til meg. Han kunne også finne på å ville kline, når han visste at alkoholånde er noe av det verste jeg vet. Jeg prøvde å vri meg unna. Jeg var redd. Noen ganger følte jeg rett og slett at han voldtok meg. Jeg var redd hver gang han nærmet seg når han var full. Men han slo mest når han var edru…

Han dreit seg ut foran andre i fylla, og folk rådet meg til å gå fra han allerede etter 2 mnd. Men jeg var dum, blind og håpefull. Hva om han forandret seg? Nei, årene gikk og jeg ble. Jeg hadde gått ned 25 kg og brukte etter hvert selvskading, kontroll over mat, trening og min egen kropp som noe å være stolt over. Noe jeg mestret og hadde kontroll på. Noe som gjorde meg littegrann mer verdt. Jeg var sint. Sint på meg selv for at jeg aldri var bra nok. Hva gjorde jeg galt? Hvorfor ville ikke han godta meg slik jeg var? Hvorfor måtte jeg stadig forandre mye av meg selv, til det ugjenkjennelige, for så å få beskjed om at heller ikke det var bra? For han var jeg da blitt for tynn, stygg og hissig. Han kunne klikke for hver minste lille ting. Gjøre brå bevegelser, slå i bordet eller komme i full fart med knyttneven mot ansiktet mitt – for så å stoppe 2 cm unna. Hver gang var jeg redd for at han skulle slå meg ned.

Livsfarlig voldelig pyskopat

Psykopat som er voldelig kan være livsfarlig

Han slo meg også så andre så det

Han slo og dyttet meg stadig oftere. Etterhvert begynte det å skje på offentlige steder – på gata, bussen, butikker osv. En gang dyttet han meg slik at jeg falt ned fra setet på bussen. Dette var så flaut at jeg ikke en gang orker å tenke på om noen så dette og hvordan de reagerte.

Jeg var så nervøs hele tiden at jeg måtte gå på tå hev. En gang jeg hadde nektet å forlate rommet etter en diskusjon, noe han krevde, slang han meg ned på gulvet, tok tak i armen min og dro meg inn på et annet rom. Ved ett tilfelle låste han meg inne på badet og skrudde av lyset. I tillegg skremte han meg støtt og stadig sånn at jeg skvatt og fikk anfall av panikkangst. Han var klar over at jeg var mørkredd og ekstra sårbar. Han hadde brutt meg ned, ved å kalle meg ting som bikkje, idiot og lignende. Ikke sjeldent utbrøt han “holdt kjeft” til meg også. Han drakk stadig oftere, og mer. I perioder kunne han holde seg edru, og da fikk jeg håp. Men så var det på’n igjen. Han kunne drikke både hverdag og helg. Og han har aldri sagt “elsker deg” – bare “glad i deg”. Hvorfor det, tro?  Jeg begynte i pårørendesamtaler ved A-senteret. Det ble fort avdekket at alkoholen kun er en del av et større problem – nemlig volden og mishandlingen jeg ble utsatt for.

Veronica Kristoffersen

BESTILL BOKEN I DAG

Les Veronica Kristoffersen personlige bok som oppfølging til suksessboken "Jeg er fremdeles her". Boken står støtt på egne ben og tar deg gjennom en reise fra hun våknet opp etter sitt selvmordsforsøk. Hun kommenterer sin reise og deler sine opplevelser med små dikt. Hun er den første som sto frem i en bok under fullt navn og fortalte ALT om livet med en psykopat. Vi har en avtale med Publica forlag som sender deg boken direkte. Pris kr. 249,- pluss frakt (kr.50,-) Du betaler når du får boken.

  • Skriv inn din e-post og du kommer til en side hvor du bekrefter din adresse
  • Kanskje kan du lære noe for livet og se at det også er håp?

Terapeuten kunne ikke hjelpe meg stort, men jeg husker at jeg fikk nummeret til krisesenteret. Jeg turte aldri å ringe. Visste ikke hva som ventet meg om jeg plutselig var borte. Etter 4 år sammen med han, på min egen bursdag, ble jeg så dårlig av nerver at jeg kastet opp. Da skjønte jeg at jeg stod fast – jeg hadde akkurat fylt 27 år og livet holdt på å gå fra meg. Jeg skulle vekk! Det tok meg ytterligere et halvt år å endelig bestemme meg for å bryte. Og da måtte rett og slett en venninne gå imellom og få han til å innse at det var til det beste at vi slo opp. For hver gang jeg nevnte det selv, var han så stakkarslig og snill igjen – “ikke gå fra meg, jeg vil ikke leve om du går, jeg er sååå glad i deg” osv osv. Og han kjøpte ting til meg av og til – akkurat som beskrevet her. For å ikke virke helt hjerteløs…Han spurte ofte om å bli med å besøke min datter (som jeg hadde fra tidligere). Noe jeg var skeptisk til. Jeg måtte stadig komme med unnskyldninger for å ikke slippe han innpå henne. Noe jeg nå i ettertid er veldig glad for. Han sa han tenkte vi skulle gifte oss og få barn i fremtiden. Han visste hvor mye jeg ønsket meg en familie. Han trykket på alle mulige knapper for å få meg til å bli. Men jeg fikk ingen barn med han og vi rakk aldri å gifte oss – heldigvis!

Måtte gå i dekning

For sent en høst klarte jeg endelig å gå fra han. Jeg måtte tilbringe 5 uker i en annen by hos min venninne, som også viste seg å ha noen av de samme trekkene… Men jeg fikk jobb hjemme, og dro ved første mulighet. Knappe to uker etterpå møtte jeg en gammel flamme fra mange år tilbake. Det tok ikke lang tid før vi ble sammen, og 8 måneder senere giftet vi oss. Nå venter vi vårt første felles barn i januar. Og jeg må ærlig innrømme at det var rett og slett merkelig for meg å ikke lenger bli slått, ledd av og kalt stygge ting. Å ikke ha blitt mishandlet hverken psykisk eller fysisk på over ett år. Å ikke bli gjort narr av foran andre, dratt med på fest eller vekket midt på natta. Satt i perspektiv ser jeg hvilket helvete jeg egentlig levde i. Jeg så det ikke der og da – men i ettertid så jeg så store forskjeller at jeg sleit mye med flashbacks og vonde følelser en stund. Nå vet jeg endelig hvordan det er å være elsket og tatt vare på. Jeg har klart å senke skuldrene og til og med nyte livet, men den vonde fortiden har etterlatt spor som aldri blir borte – de har bare bleknet. Alle andre så hvordan jeg hadde det. Men jeg nektet å ta det innover meg. Alle rundt meg var bekymret og min mor fikk søvnproblemer og mareritt. Jeg har dårlig samvittighet for å ha utsatt mine nærmeste for dette. At jeg aldri hørte på det de sa – for jeg kunne ikke tro på at de faktisk ville meg godt. For jeg var jo ingenting verdt, i mine øyne brydde ingen seg om meg. Og jeg var redd for å gå – for etter min mening ville jo ingen andre ha meg. Så jeg måtte bare nøye meg med han jeg hadde, ellers måtte jeg bli for evig singel. Men til slutt, etter mye overtaling fra andre, måtte jeg velge singellivet. Men jeg var ikke singel lenge, og jeg ble overrasket over hvor godt livet kunne være.

Kjempefint at dere tar tak i dette og opplyser om psykopati. Skulle ønske jeg så tegnene mye tidligere, slik at jeg kunne ta avstand fra min eks før han gjorde såpass stor skade på meg. Håper at min historie også kan hjelpe andre til å forstå, til å kjenne igjen situasjoner i deres egen hverdag og som hjelper dem til å innse at de lever i et helvete som er mer og mer ødeleggende for hver dag man velger å bli.

Om du som leser dette lever med en psykopat og blir behandlet på den måten jeg beskrev – vær så snill, hør på dine nærmeste! Se hvilket helvete du lever i. Kom deg vekk, om så du må ha hjelp til det. Du vil ikke angre, og du kommer til å få et bedre liv – et liv du faktisk fortjener. Og om du forblir singel hele livet? Det tviler jeg sterkt på! Det finnes alltid noen der ute som venter på å møte akkurat deg 🙂

 

LES OGSÅ:

Raseri, hat og hevntanker

Min mor var sammen med en psykopat – slik hadde jeg det egentlig

10 gode råd – hvordan bryte med psykopaten

—–

Besøk også våre Facebooksider.

Hva tenker du om denne artikkelen? Kjenner du deg igjen? Legg gjerne igjen din kommentar!

Klikk helt nederst på «Leave a reply». Skriv «Anonym» om du ikke vil oppgi ditt navn. Vi du fremstå med ditt fulle navn, skriver du det i stedet for «Anonym». Din e-postadresse må oppgis, men den blir ikke synlig for andre. 

Har du en personlig historie du ønsker å få presentert som Leserhistorie – med egne ord? Send din historie til oss! Du trenger ikke være redd for hvor godt du skriver, vi hjelper deg gjerne med teksten. Vi redigerer den, passer på at den er anonymisert, illustrerer og legger den ut som leserhistorie. Du kan også sende signerte innlegg om du ønsker å skrive generelt under fullt navn. Send mail til redaksjonen@psykopaten.info –  Om ønskelig sender vi deg teksten til deg for gjennomsyn før den legges ut.

Kunnskap er det beste våpenet i kampen mot psykopati. Du hjelper deg selv og andre om du deler innlegget på Facebook eller i andre sosiale medier! Å være utsatt for en psykopat er skambelagt, og det er til stor hjelp for andre ofre er å lese at de ikke står alene og at det finnes en mulighet til å komme fri fra psykopatens grep. Husk at det kan være ofre for psykopaten blant dine venner!

7 Comments

  1. anonym

    December 19, 2014 at 5:35 pm

    Sterk historie. Jeg er veldig glad du kom deg vekk, lykke til videre i livet.

  2. Leserkommentar

    December 19, 2014 at 9:14 pm

    Jeg vet ikke om min far noensinne har kvalifisert til å ha betegnelsen psykopat. Han VAR alkoholiker, men er tørrlagt. Selv har jeg en byrde på skuldrene mine, som jeg aldri blir kvitt. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å tilgi min far alt det vonde som skjedde. Jeg følte aldri jeg hadde noen fremtid. Slik fikk min far meg til å føle meg, hver eneste dag. Men med god hjelp i fra moren min, som ville vi skulle dekke over hele greia. Og jeg var livredd for at lyden av telefonen skulle vekke ham opp, for da var helvetet ute. Ikke at far nødvendigvis var voldelig, bare sånn passe full av faen. Med døddrukne øyne, et bistert oppsyn, og han ØNSKET nok å være alene i rommet. Så da var det om å gjøre å gjøre seg så usynlig som jeg fikk til. Fikk jeg ikke til å være usynlig, så ville jeg få kjeft, bare for å være til. Hvem kunne vel tro at faren min, som alle ser på som snill, kunne være sånn. Men ER snille folk sånn mot andre? Jeg er fremdeles forvirret og vet ikke hva jeg skal tro om den saken. Og far lyver fremdeles. Jeg skjønner ikke hvorfor. Og om helt unødvendige ting, bare for å lage en historie. For å gjøre seg interessant. For å få oppmerksomhet. Virker det som. Har andre barn av alkoholikere samme opplevelse som meg? At man aldri blir trodd, at byrden ikke blir borte, selv om alkoholmisbruket opphører. Blir ting noensinne bra, montro?

    • Marie

      December 20, 2014 at 1:24 am

      Bare en liten kommentar angående alkoholisme og psykopati. En aktiv misbruker (uansett hva de misbruker – stoff/alkohol/piller) har en misbrukspersonlighet som minner mye om psykopaten. Faktisk så mye at man kan ha store problemer med å skille hva som er misbrukspersonligheten og om personen virkelig er psykopat i bunn og grunn. Misbrukspersonligheten dannes i en person tidlig i misbruks karrieren og øker i styrke og omfang etterhvert som årene går med aktivt misbruk. Når misbrukeren slutter med å drikke/innta stoffer er denne misbrukspersonlighet fortsatt aktiv, og personen bør motta hjelp for å forstå og endre denne misbrukspersonligheten som er inne i ham/henne. Ellers vil personen oppføre seg likedan som da han var aktiv misbruker – dvs. Lyge, manipulere, legge skylden på andre, evt vold og være full av benektelse osv. Og sannsynligvis fortsette sitt misbruk, men på et annet område (spill, sex, mat eller annet). Forskjellen på misbrukspersonligheten og en ekte psykopat er at misbrukspersonligheten kan behandles og rehabiliteres. Under misbrukspersonligheten ligger den ekte personligheten, som kan være en helt ok og normal person. Men en psykopat kan ikke behandles.. De er slik på bunnen..
      En del psykopater er også misbrukere, men for å finne ut av om en person virkelig er ekte psykopat, må misbrukes fjernes først og rehabilitering begynnes, først da finner man ut om man har med en psykopat å gjøre, eller om det “bare” har vært misbrukspersonligheten.
      Dette til informasjon når det er snakk om psykopater og misbrukere – de er like i oppførsel, men bunnen av de to er meget forskjellige.

  3. Tom Aage Grobstock

    December 22, 2014 at 5:43 pm

    Anonym Kommentar: “Akkurat sånn hadde jeg det i 4år. Det tok meg 5år å bli frisk igjen. Og nå er jeg kurert mot dårlig selvtillit og mareritt etter det 4år syke forholdet…..”

  4. Redaksjonen

    January 7, 2015 at 8:47 am

    Anonym kommentar “Det er nå snart 7 måneder siden min samboer gjennom mer enn 2 år gikk ifra meg. Han flyttet til en annen by, og han vil ikke ha kontakt med meg. I begynnelsen hadde vi det fint, men etter ca 6 måneder flyttet vi sammen, og jeg måtte til behandling i 3 måneder i en annen by. Mens jeg var borte begynte han flørte på nettet, noe jeg konfronterte han om. Det kom mange små tegn til at noe var galt. Han svarte at det var jeg som var dum og misstenksom og ødela hele forholdet. Jeg ble mer og mer stille ettersom tiden gikk. Han dro til andre byer å hadde sex med andre kvinner. Han informerte meg bare om dette, og brydde seg ikke om mine protester. Han truet noen ganger med å flytte fra meg, men jeg klarte å roe han ned og han ble. Noen av disse gangene slengte han meg i gulvet, slo blåmerker på armene, slo i hodet, Løftet meg opp etter nakke/hals, tok kvelertak og trykket meg ned i en solseng madrass så jeg fikk store røde merker på halsen. Han hadde sex med meg selv om jeg ikke ville og tårene rant. Jeg måtte gjøre “jobben min” som kvinne. Av en eller annen merkelig grunn ble jeg så glad i han (og redd noen ganger)og jeg var redd for å bli alene. Jeg hørte ikke på familie og venner som advarte meg. Selvmord var ikke langt unna ett par ganger, men fikk hjelp av en psykolog. I dag har jeg isolert meg, og treffer bare noen få familie og venner. Tanken har streifet meg om jeg er psykopaten i dette, eller om det er han?? Jeg er forferdelig usikker på meg selv og om jeg tør se på en annen mann, for jeg har ingen verdi, er bare brukbar til sex av og til, er ikke attraktiv, utnyttende, slem, ond, dårlig forebilde for mine barn(han er heldigvis ikke pappaen), er ei skitten purke, og alle menn som overhodet ser på meg og vil ta i meg, gjør det kun fordi de vil ha litt sex med ei hore. Jeg er veldig glad i dag for at han valgte å flytte herfra, men jeg klarer ikke riktig å gå videre i livet. Alt han sa har liksom festet seg i ryggraden. Og jeg tror han gikk i fra meg fordi han så at det såret meg mer enn noe annet. Han skulle kanskje komme tilbake en gang sa han. MEN…. jeg er jo fri, og en dag kanskje det blir min dag å ha det godt. HAN skal i hvert fall ikke inn i mitt liv igjen. Av det dere leser her…er han psykopaten???”

    • Anonym

      June 27, 2015 at 12:55 am

      Hei, så bra du ble kvitt denne mishandleren!!
      Ser det er lenge siden du skrev dette, og håper du har det bedre i dag..men jeg la merke til at det bare var 7 mnd siden bruddet når du skrev og det virket som du hadde -allerede- hadde sluttet hos psykologen?
      Det kan trenges flere år i terapi etter noe sånt.
      Hvorfor lurer du på om du er psykopaten? Er det fordi du konfronterte han med flørting og utroskap?
      Det er naturlig å konfrontere, spørre når en oppdager det.
      Av en eller annen grunn såret det deg mer enn noe annet at han gikk i fra deg… en dag vil du bli sjeleglad fordi han forsvant og du lever videre.

      Du har sikkert lest om både codependant, c-ptsd og kognitiv dissonans…..Det kan være ting fra tidligere i livet som gjør at du er redd for å bli forlatt osv.. men jeg tror og at sjokket over å befinne seg i et så destruktivt og voldelig forhold er nok til at man blir både redd og hekta på den måten.
      Det er virkelig sjelens mørke natt.
      Jeg håper du benytter anledning til å snakke med en god terapaut helt til du har funnet deg selv og selvverdet ditt igjen.

      Du er verdifull på alle måter, du er viktig og barna dine trenger at du vet det.

      Når en psykopat får tråkke over en grense -tråkker han over fler og fler – Sørg for at han ALDRI får se eller snakke med deg igjen.

      Visualiser at du klipper over alle emosjonelle og psykiske tråder til han, skriv ned alt som skjedde og hvordan det føltes. Det hjalp meg, tilslutt trengte jeg ikke lese i bøkene om forholdet når jeg var i forvirring etter bruddet – bare å se på bøkene på avstand ble nok til å grøsse og kjenne meg heldig som var fri til å halte videre fra han. Det tar tid før man går stødigere og fortere… men om du så først bare kryper så kryp i fra -han!

      Ikke isoler deg.. jeg vet hvordan du har det, men prøv litt etter litt å “fake it til you make it” … gjør det bare litt når du orker.. så vil det faktisk etterhver lette og tilslutt er det greit å gå ut igjen, greit å snakke med andre. Det er en jobb egentlig å komme seg igjen, som man må ta….

      Husk at selv om du har mistet troen på forhold – så er de fleste menn snille og normale, dersom du senere skulle ønske å møte noen så er egentlig sjansene bra- spesielt etter egenterapi og bearbeiding av sår.
      For min del, så er det helt greit om jeg er alene resten av livet og koser meg med barna og familie, venner som er glad i meg.
      Heller ha ro til å oppleve fuglekvitter enn å leve i et sånt helvete på jord.
      Kommer det en trygg og fin mann, er det jo bra men jeg trenger det ikke for å ha et bra liv.
      En ting er i allefall helt sikkert – at jeg kommer til å løpe vekk dersom røde flagg viser seg i et eventluelt nytt forhold. Jeg har endelig lært hva de forskjellige formene for misbruk innebærer.
      Det var viktig for min del å få ord på alt mulig, terapi og masse masse lesning har vært hardt men lærerikt.

      Husk på at en mishandler, psykopat projiserer -all dritt han sa til deg om deg, er om han selv.
      Dvs at det er han som er ” ikke attraktiv, utnyttende, slem, ond, dårlig forebilde for dine barn, er en skitten gris, m.m” .. eller enklere sagt en utnyttende feig mishandler som også kaller kjæresten sin dette i tillegg til alt annet.

      “Han skulle kanskje komme tilbake engang” – Det leser jeg som en trussel.
      Fint du sier han ikke skal inn i ditt liv igjen!!

      Merker jeg er rasende på dine vegne på denne drittsekken – ta gjerne kontakt med meg dersom du ønsker .. tror kanskje redaksjonen har emailen min?
      Jeg har vært i et lignende forhold tidligere i livet og det tok år å komme gjennom det hos psykolog. Kanskje og fordi jeg ikke oppsøkte psykolog før veldig lenge etterpå. Jeg virkelig tror på å -raskt – få hjelp til bearbeiding ..ikke bra å fortrenge sånt på noen måte…og at terapauter kaller en spade for en spade.
      Når man har vært i noe sånt -trenger man gjerne ultra tydelige ord og korte setninger som ” KOM DEG UT!!!” Og samtaler om hvordan osv..
      Jeg følte jeg var glad i den mannen etter bruddet – unnskyldte han, var venner egentlig på en anstrengt avstands måte… inntil psykologen beg å snakke litt om Stockholm syndrom. Det er virkelig utrolig hva bla.a kognitiv dissonanse gjør med en. Det kan ta tid før det synker INN at det er flaks du lever.
      Og en dag vil du bli utrolig glad for at du lever.
      Ta godt vare på deg.

  5. Anonym

    January 21, 2016 at 1:22 am

    Historien din er er omtrent identisk med min.. Og det gir meg hjertebank og skjelvinger bare av tanken!

    Jeg holdt ut i omtrent 2 år, men innså nok allerede etter 6 mnd at her var det noe galt..

    Han var ekstremt ivrig på å gifte seg og få barn, og vi kjøpte hus sammen etter kun noen få måneder. Det var i forbindelse med innflyttingsfesten at den første store krangelen kom. Jeg ordnet og stod på, malte vegger og satte opp tapet og stresset som en gal for å få alt på stell før festen. Det var ingen hjelp å få, og jeg turde heller ikke å spørre siden han hadde en “veldig utmattende og viktig jobb som var mer krevende enn litt husarbeid”, i følge ham selv.

    Da jeg konfronterte ham dagen før og spurte om han ikke hadde tenkt å hjelpe til litt ihvertfall (mesteparten av de inviterte var hans venner og bekjente), så reagerte han med å forsvinne uten å si fra. Etter flere timer hvor jeg var bekymret og prøvde å få fatt i ham, fikk jeg en tekstmelding hvor det var komplett umulig å forstå noenting av det han skrev. Jeg visste at det kunne bare bety én ting; han var dritings.

    Fant til slutt ut at han var i foreldrene sitt hus, de var bortreist for helgen. Han nektet å åpne døren, men jeg kunne se ham gjennom stuevinduet deres. Øynene gikk i kryss og han var svett og tydelig helt på bærtur. Jeg fant ut at det beste var å bare kansellere hele festen, og sendte en fellesmelding til alle som var invitert og sa at det dessverre ikke ble noe av pga sykdom. Ble da oppringt av eksen morgenen etterpå hvor han da skjelte meg ut etter noter for at jeg hadde gått bak ryggen hans og tatt en slik avgjørelse. Alt ballet på seg etter denne episoden, og maken til emosjonell berg og dalbane har jeg aldri vært borti.

    Kunne ha skrevet en hel bok om alt som skjedde siden, men er fortsatt noe engstelig for at han skal gjenkjenne historiene og komme etter meg.

    Heldigvis har jeg fått litt av troen på meg selv tilbake, men det tar tid. Det er en veldig god trøst å få bekreftet at det ikke er meg det er noe galt med, og historiene som fortelles her inne gjør meg trygg på at alt skal gå bra til slutt.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.